Polyglot NaNoWriMo Preparation, part 1

Well hello there! As you may be aware, every November I run a little thing called Polyglot NaNoWriMo. This basically boils down to a creative writing exercise, where we try to write 200 words per day of a short story (or really anything) in a language that is not your mother tongue. The idea is not to edit as you go, the focus is to get words on the page, even if your grammar is patchy and your vocabulary needs a dictionary to help it along the way. If you like, you can make a list of every word you’ve had to look up to use as a reference when the month is over, to make flashcards or however you think you’ll learn best. At the end of the month, you will have 6,000 words of creative writing in another language that you did not have before. And then, if you choose to edit it, this is where you can use your own writing as a learning tool – you can go crazy with highlighters and coloured pens and carve it up however you like, but even if you lose half of it in the edit, you’ve still got 3,000 words. So that’s the basic idea.

Because my language learning progress is in a bit of a plateau recently, I was thinking about ways to prep for this upcoming challenge; and I decided that the best way to prep is just… do a dry run. So I took to Instagram to look for writing prompts (specifically, @writing.prompt.s) and I’ve picked three that I liked. Over the next three months leading up to the big event, I’m going to be posting a short extract or chapter from a story based on one of these prompts, possibly in different languages, but possibly not – we’ll see how we go. This time, I decided to go with Norwegian, because it’s a tad underrepresented on the blog at present. Now, as a quick disclaimer, this is entirely unedited. It’s a first draft. Is it perfect? Almost certainly not. Is it the best writing I’ve ever done? Again, no. It’s more of a guide to show you what’s actually possible when you sit down and force yourself to vomit your mind juice all over a keyboard. Could I have put that more eloquently? Maybe so. Anyway, I hope you enjoy the story, all feedback is welcome, and I’ll reveal the prompt I was working from at the very end, so as not to give anything away. Alright. Here we go!

***

Da eg var ung hadde eg ei lita gruppe venar. Eg seier sjølvsagt ikkje at eg var den som var mest populær i klassen eller noko sånt, men den litle kretsen som eg hadde kring meg var alt eg kunne ynskje meg. Me møttest på den første skuledagen vår, og blei raskt faste venar. Sidan det var me nesten aldri å finnest langt vekk frå einannan. Me var dei fire musketerane; me oplevde alt saman, og me kunne fortelje kvarandre alt.

I tillegg til å sjåast kvar dag på skulen pleidde me å sove over hos kvarandre så ofte som mogeleg. Det betydde oftast at me var seint oppe og såg på skrekkfilmar som var eigenleg ikkje tilpassa alderen vår. At me blei heilt besett av det mørke og overnaturlege som resultat var kanskje ikkje så overraskande. Me såg monster og skurkar overalt. Knapt ei veke gjekk forbi utan nokon av oss hadde ei ny historie om eit hus i nærleiken som var heimsøkt av noka vond ånd.

Me bestemde oss for å danne ein slags klubb – eit heimleg selskap med målet å kjempe mot desse kreftene. Det var ikkje noko tvil i det heile teke om at desse kreftene fanst, det var me heilt sikre på. Me var òg minst like sikre på at me fire var dei utvalde, dei som skulle kunne redde verda, heilt utan at noko som helst tydde på det. Som alle andre heimlege selskap me hadde høyrt om, det var viktig å ha eit eige symbol. Etter mykje diskusjon bestemde me på ​eit flammande sverd omgjeven av ei metallkjede – kanskje litt typisk for ein gjeng med tenåringar, men vi var nøgd med det. Det symbolet begynte å dukke opp overalt: i lærebøkene våre, i bøkene og spela vi lånte til kvarandre, me skulle til og med teikne det på hendene våre. Det blei aldri nokon verkeleg kamp mot mørkerets krefter – me syntest at det rakk til at vi fanst, i tilfelle noko skulle skje.

Det var vanskeleg nokre år seinare da faren min fekk ein ny jobb i Oslo, og heile familien var nøydd til å flytte frå dei liva me hadde kjent og starte frå strek i ein heilt ny by. I ein heilt ny skule, kor alle syntest at dialekten min var noko av det morosamaste som fanst. Eg var heilt lei meg. I begynninga var eg og mine venar tilbake i Ålesund nokså dyktige med å holde kontakt. Vi skreiv brev til kvarandre, og oftast fanst symbolet til det heimlege selskapet vårt med i slutten. Men som tida gjekk og me blei eldre begynte me å høyrast meir og meir sjeldan. Det var trist, men no innser eg at det var heilt naturleg.

No er eg 28 år, og eg er tilbake i Ålesund for den første gong på lenge. Me har en prospektiv klient på jobben som ville møtest, og sjefa mi spurde om eg skulle kunne møtest med henne for eg er opphavleg frå området. Eg hadde knapt tid til å sjekke inn på hotellet mitt før eg skulle gå direkt ut igjen til restauranten. Det føltest merkeleg å være tilbake i denne byen som eg ein gong kjente så godt. Alt var stort sett det samme, men det var tilregneleg med ting som var annleis for at eg skulle føle meg framand, som om eg ikkje høyrte til her lenger.

Møtet i seg gjekk bra, men eg var trøtt da eg kom tilbake til hotellrommet mitt. Da eg opna døra og gjekk inn høyrde eg ein krøllende ljod ved føtene mine, og kika ned for å sjå kva det kunne være. Det var ein liten, vinraud kuvert. Eg plukka den opp og såg omkring i rommet. Det var urørt, det såg ikkje ut som om nokon hadde vært her medan eg var borte. Nokon må ha sklide den under døra. På framsida stod det berre navnet mitt i gull handskrift, så eg opna kuverten og tok ut eit litet kort i den samme fargen som kuverten. På den stod det berre ein addresse, ei tid, og eit flammende sverd omgjeven av ei metallkjede.

***

Well! I hope you enjoyed reading that. I’ll be honest, the process was… if not painful, it was at least adjacent to it, there were some cogs grinding in my brain that hadn’t been moved since last year. This one totalled just under 700 words, which isn’t a bad effort for my first go at it all year (if I do say so myself), but I think I’d like to do a little more with the prompt next time. Don’t get me wrong, I had ideas for where this could go – there are things I’d change even now, but that isn’t the point of this exercise. It’s to get it out and move on. A bit like an exorcism, but with less, well, everything. Maybe I’ll come back to it later, who knows? If you’ll look to the right, you’ll see the prompt I was working from – as you can see, it’s more or less exactly what happened in the story, with a few allowances for artistic license here and there. This might be the first time I’ve actually posted one of the stories that I’ve written for this challenge, so… that feels a little bit scary in and of itself, but as I say, feedback is welcome. What I’d most like to know is whether you think this challenge is something you feel like having a go at yourself? As I mentioned earlier, the actual challenge starts in November, but there’s absolutely no reason why you couldn’t start thinking about it now – make a skeleton draft, do some character sketches. Why not? What have you got to lose?

If you’d like to ask more about this challenge or indeed anything else I’ve written here, you can find me on Instagram and Threads (@sprakskatan), or on Mastodon (@sprakskatan@toot.wales). I’m no longer on Twitter because it wasn’t making me feel great. So that’s it for this month. As always, I’d like to thank you for reading and I’ll see you next month!

— J.

Oh, and just a quick P.S., my infantile grasp of Nynorsk was helped along tremendously by frequently referencing Nynorskordboka at Ordbøkene.no and this awesome Nynorsk Corpus I found on Google. If you already have a decent grasp of Norwegian Bokmål but would like to learn a little more about Nynorsk, these are a couple of good places to play around!